//bildet er funner her,

When you have great expectations to a person, the disappointment you feel when they can?t fulfill those expectations is absolutely horrible. It?s like you don?t know what to do, where to go or what to think. Whether it?s a boyfriend/girlfriend, a family member or a friend ? it still sucks. You go around wanting that person to say exactly what you want to be told, do exactly what you want them to do, and behave like you are the most special human being on the planet, but life isn?t a fairytale. If you want to survive you have to be realistic, and thinking someone puts your feelings ahead of their own isn?t realistic at all. It?s just wishful thinking and it won?t get you anywhere.

To you, the person who broke my heart; I?d appreciate it if you gave me a warning. I?d appreciate it if you said ?Hey, I?m going to hurt you like crazy? so I could prepare myself for the heartache. You broke me, you left me in pieces, and now I have to pick myself up, one pathetic piece at the time.
I trusted you like I?ve never trusted anyone. I loved you like I?ve never loved anyone. You were special to me and no one can ever replace you. Ever. Saying goodbye to you was the hardest thing I have ever done, but staying wasn?t an option. I know you can never understand why I did why I did, and I don?t expect you to ? I?m a freak and I can?t do anything right.

But believe me when I say I love you. I?ve loved you since we first met and I always will. The thing is, I love you too much. I?ve never had a friend like you; you were the best friend a person can have - when you weren?t ignorant and selfish. You told me over and over how special I was to you, that you trusted me with your life and that you loved me. But why should I believe you? You never actually proved it to me. You used big words without backing them up, but you didn?t hesitate to express your love for other people, your ?real? friends. You never hesitated to choose everyone else over me, to put me aside. You were my friend when it was suitable for you, never when I needed you the most. You know I have a hard time trusting people, you know I think people don?t mean it when they say they love me. You know I?ve been used all my life and never had a real friend, so why do that to me?

Talking about my feelings and problems with you was hard, and you know every fucking detail of my life. Did you even care? Opening up to people like I opened up to you is never easy, at least you could have the decency to say something about it, even though it?s just ?I?m sorry?, even if it?s just a comforting phrase. It would mean the world to me if you showed me you cared. But you never did. You changed the subject, even though you asked me what was wrong. Even though you said you wanted to listen and help me. I thought you meant it when you said you would be there for me no matter what.

I don?t really know what to say. It?s like words can?t even begin to explain what I feel about you. The last couple of months I?ve asked myself if I can stay sane without you, and the answer is no. I can?t. You were my rock, the one thing that kept me alive. If it weren?t for you ? I?d be dead right now.

You told me one of your biggest secrets, and I thought that was because you trusted me, that you felt you could tell me anything. I?m sorry, but I didn?t feel that privileged when I found out you?ve told a bunch of other people as well. I was the last one to know.

I know I?ve hurt you several times, just like you have hurt me more times than I can count. But neither of us meant it, it wasn?t intentionally at all. But I think that?s why we can?t keep doing what we did. We can?t change who we are, not like that. And we can?t keep dragging each other down.

I think somewhere along the way, I fell for you. And I think that?s why it hurts like hell. Losing you weren?t just losing a friend. The connection we had, the intensity of our friendship ? it was like nothing else. I can?t compare it to anything I?ve ever felt before.

You could?ve told me you were going screw me over. Because of you I?ll never be the same. Thanks a lot.

//fant bildet på weheartit.com

Da jeg var 12-13 år hørte jeg en sang på radioen. Den var så annerledes enn det jeg ellers hørte på, og jeg ble bergtatt med en gang. Det var My Chemical Romance - I'm Not Okay (I Promise) som ble spilt for full guffe, og det tok ikke lang tid før jeg dro på Platekompaniet for å kjøpe Bullets og Revenge. 
Siden den gang har jeg bare blitt mer og mer glad i My Chemical Romance. De er virkelig fantastiske, og hver eneste sang tiltaler meg på en helt utrolig måte.  

Veldig mange fikk kjennskap til My Chemical Romance etter The Black Parade kom ut i 2006, og det er så synd at mange av de aldri har tatt seg tid til å virkelig høre på Bullets og Revenge, som etter min mening er de to beste albumene. Jeg har faktisk aldri likt The Black Parade. Jeg vet ikke hvorfor, men det ble kanskje litt for mye styr av det fra fansen sin side til at jeg klarte å nyte albumet på samme måte som jeg nøt Bullets og Revenge - og senere Danger Days. 

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg har My Chemical Romance lenge blitt kalt en selvmords-kult, emo osvosv, dette var vel spesielt rundt tiden The Black Parade kom ut og tiden etter det. Jeg kan til dels skjønne hvorfor; uvitende mennesker åpner munnen, og ut kommer ting de i grunn ikke har peiling på. Jeg kunne nå begynt å snakke om hvordan 'emo' ikke er en stil, men en musikksjanger - en sjanger jeg ikke mener MCR passer innunder - men det hadde blitt ganske kjedelig i lengden. Men! Folk burde virkelig gjøre hjemmeleksene sine før de begynner å slenge ut kommentarer og meninger om ting. Okay?

16. mars 2011 var MCR i Norge, og jeg dro selvfølgelig får å se de! Jeg hadde gledet meg i flere måneder, og jeg klarte så vidt å sove den siste uken før konserten. Jeg skulle få se heltene mine live. De skulle stå rett foran meg!
Jeg dro med meg kjæresten min, og vi stod i kø utenfor Spektrum i noe som virket som et år. Og Gud, når dørene ble åpnet. Jeg løp inn og var så gira at jeg nesten besvimte (haha!). Når LostAlone, som skulle varme opp, kom på scenen ble jeg skikkelig irritert. JEG VILLE JO IKKE SE DEM! Hah, og jeg stod seriøst å kjedet meg og trippet skikkelig. 
Etter de hadde spilt ferdig (og jeg synes de var helt forferdelig, unnskyld til LostAlone fans), kom etterhvert heltene mine på scenen, og i samme sekund som de begynte å spille NaNaNa gikk alle helt amok. Litt for amok. Jeg stod sånn ca midt i klynga, kjæresten min hadde blitt helt borte i mengden. Så stod jeg der da, midt mellom 4 mennesker som presset hver sin vei. Jeg ble seriøst most. I tillegg så hoppet jo alle, men heldigvis slapp jeg, for jeg ble dratt opp og ned av de to som var fastklemt på hver sin side av meg, hahaha.  
Først synes jeg ikke det gjorde noe at jeg nesten ikke fikk puste, men etterhvert begynte panikken å ta meg. Jeg fikk seriøst dødsangst. Jeg var redd for å bli trampet i hjel og gud veit hva. I tillegg har jeg også epilepsi, noe som gjør at jeg blir utrolig svimmel og uvel av strobelys (patetisk, jada). Uansett, jeg kom meg ut av mengden og fikk tak i kjæresten min, så gikk vi bakover i lokalet så jeg skulle få litt 'luft'.
Jeg stod der og skalv og gispet etter luft i sikkert 10 minutter før Røde Kors kom bort og spurte om jeg trengte hjelp (følte meg så ufattelig dum akkurat da). De var snille da, ga meg vann og sånne ting. Uansett, etter jeg fikk roet meg tok jeg et valg jeg kommer til å angre på resten av livet (eller til jeg evt. får sett de igjen). Jeg dro hjem.  

Jeg klarte rett og slett ikke å være der. Å gå inn i folkemengden igjen var uaktuelt, og jeg ble deprimert av å stå bak ved trappene å ikke se noenting. Jeg ble bare helt... rar. Men som sagt - jeg angrer. Virkelig. 

Om de noengang kommer til Norge igjen, kommer jeg garantert til å dra. Det hadde nok vært enklere om de hadde vært på en festival, for jeg har aldri hatt noe problem når jeg har vært på festivaler, men nå vet jeg hva som kan skje om de er p åen arena som Spektrum, og jeg er også derfor mest sannsynlig mer forberedt. Kom tilbake, kjære MCR. 

I går kveld/natt fant jeg utallige bilder fra Big Day Out - Perth, og tenkte jeg skulle dele noen av de med dere! Jeg absolutt elsker disse bildene, og det er kanskje ikke bare jeg som synes Gerard har litt for trang bukse? Haha!

  
  
  
   
Klikk på bildene for å få de større. //bildene er funnet her. 

Big Day Out - Sydney, Australia. Fotograf: Brayden Crossley //bildene er hentet herfra.

Jeg begynner å bli ganske lei av alle de patetiske ryktene som går om Gerard Way om dagen. Noen må firkelig stikke fingeren i jorda og tenke seg ut før de slenger ut syke påstander som kan skade både personen og de rundt ham. 

Jeg satt nettopp og letet fram noen nye bilder, da jeg kom over en side med så og si alle ryktene som noengang har blitt satt ut om bandet. Noen er helt uskyldige, mens andre er syke og rett og slett kvalmende.

Dette er bare et fåtall av ryktene jeg har hørt/lest:
- Han er pedofil og begår seksuelle overgrep på barn.
Pedofili er alvorlig, og absolutt ingenting man skal tulle med. Om Gerard Way hadde vært en pedofil voldtektsmann hadde han nok vært i fengsel lenge før fansen hadde fått nyss i hva som hadde skjedd, så stfu  

- Han har hatt penisforlengelse.
So what if he did? Er det virkelig noe fansen har noe med? 

- Han driver med musikk for å påvirke ungdommer til å begå selvmord.
Kom igjen, folkens. My Chemical Romance hater tanken på selvmord og har gang på gang kommet med uttalelser der de sier at selvmord er ikke løsningen, det blir bedre, skaff hjelp osvosv. De har lenge blitt kalt en 'selvmords-kult', så til dere som sitter med det intrykket, here you go:
Litt strebersk film, men den får frem budskapet.

- Han har drept 6 barn.
Dette ryktet er ikke verdt å kommentere engang.

- Han er død. (Lol, wtf?)
Ja, Gerard Arthur Way døde visst i en bilulykke i New Jersey i 2010. Come on. 

- Han ble sammen med Lyn-Z kun for å drepe henne.
.. og det er sikkert derfor de er lykkeligere enn noengang og har en fantastisk datter på snart 3 år. 

- Han mishandler dyr.
Dette kan i grunn hverken bekreftes eller avkreftes, men personlig tror jeg ikke Gerard er en dyremishandler. Rett og slett!

- Han har et seksuelt forhold med Frank.
Ah, I wish. Neida, men Frerard er noe som alltid kommer til å bli omdiskutert. Jeg tror neppe det er noe i mellom de to, men jeg har stor tro på at de på et tidspunkt var seksuelt tiltrukket av hverandre. 

Som sagt - I wish.

- Han var skyld i at Bob fikk 3. grads forbrenning under lagingen av FLW.
Jada, han ville helt sikkert skade den beste trommeslageren de har hatt med vilje. Not.

- Han har begynt med narkotika igjen, da spesielt kokain.
Igjen - dette kan vel i grunn hverken avkreftes eller bekreftes i og med at det er en privatsak og ingen faktisk har sett ham ta narkotika. Men de fleste husker hvordan Gerard var da han drakk og misbrukte reseptbelagte legemidler - og han oppfører seg ikke slik i disse dager, derfor har jeg liten tro på at dette ryktet faktisk er sant.  

. 
Sånn! Da fikk jeg utløp for frustrasjonen min. Kommenter gjerne hva du/dere synes om ryktene. Personlig blir jeg kvalm.